For bildet av rørleggeren fra Grorudalen, Aps egen partisekretær Raymond Johansen falmer ganske dramatisk når man får "avslørt" at det faktisk står fem pågående rådgivere bak hans opptreden i en skarve TV-debatt.
Dette er slik jeg antar hverdagen er for mange riksjournalister.
For oss som jobber noen hakk mer lokalt, fortoner den politiske hverdagen seg ganske annerledes.
Ikke en rådgiver i sikte, ikke så mye som en mediestrategi, eller i verste fall - en klar mening eller konflikt (tverrpolitisk enighet - pføy!).
Egentlig burde dette være grunnlag for bra politisk journalistikk - og det er det også ofte - fordi det gir ekte mennesker, meninger rett fra levra, overraskende vendinger, klare konfliktlinjer, lange argumentasjonsrekker og ny innsikt - det vi journalister lever av (lik det eller ei).
Disse gode intervjuobjektene har imidlertid en viss erfaring og kunnskap om media. De kombinerer det beste fra to verdener (slik eksempelvis Sponheim gjør): Personlig ekthet og engasjement i bunn, men med en bevissthet rundt hva de vil med budskapet. Det er kanskje derfor mange av dem rykker oppover i det politiske hierarkiet, som f.eks. Torgeir Micaelsen (Ap) og Lavrans Kierulf (Frp), for å nevne noen lokale/semilokale. Vi får bare håpe de ikke lar seg forme for mye når de blir sugd videre inn i hvert sitt partis mediemaskineri. Det er fort gjort å bli for forsiktig og dermed uinteressant, forutsigbar og kjedelig.
Dessverre har imidlertid lokalpolitikere en lei tendens til å lulle seg inn i for mye prat, uvesentligheter, "alt henger sammen med alt"-fraser og til tider endeløs tåkeprat og utydelighet. Det virker som de ikke helt vet hva de vil med budskapet, eller har bestemt seg for for å stå på sitt - at det er bedre å forandre journalistikken enn seg selv. Dermed blir de like kjedelige som de som har en hærskare av medierådgivere bak seg. De vil verken klare å stikke seg ut eller frem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar