Rådgiverfri sone

I valgkampens etterdønninger er det igjen klart for å stirre kritisk på politikernes innerste rådgiverkrets - hærskaren av profesjonelle mediedrillere som får oss til å lure på hvem det egentlig er som egentlig mener det Erna, Siv, Jens eller Raymond i klartekst sier.

For bildet av rørleggeren fra Grorudalen, Aps egen partisekretær Raymond Johansen falmer ganske dramatisk når man får "avslørt" at det faktisk står fem pågående rådgivere bak hans opptreden i en skarve TV-debatt.

Dette er slik jeg antar hverdagen er for mange riksjournalister.

For oss som jobber noen hakk mer lokalt, fortoner den politiske hverdagen seg ganske annerledes.

Ikke en rådgiver i sikte, ikke så mye som en mediestrategi, eller i verste fall - en klar mening eller konflikt (tverrpolitisk enighet - pføy!).

Egentlig burde dette være grunnlag for bra politisk journalistikk - og det er det også ofte - fordi det gir ekte mennesker, meninger rett fra levra, overraskende vendinger, klare konfliktlinjer, lange argumentasjonsrekker og ny innsikt - det vi journalister lever av (lik det eller ei).

Disse gode intervjuobjektene har imidlertid en viss erfaring og kunnskap om media. De kombinerer det beste fra to verdener (slik eksempelvis Sponheim gjør): Personlig ekthet og engasjement i bunn, men med en bevissthet rundt hva de vil med budskapet. Det er kanskje derfor mange av dem rykker oppover i det politiske hierarkiet, som f.eks. Torgeir Micaelsen (Ap) og Lavrans Kierulf (Frp), for å nevne noen lokale/semilokale. Vi får bare håpe de ikke lar seg forme for mye når de blir sugd videre inn i hvert sitt partis mediemaskineri. Det er fort gjort å bli for forsiktig og dermed uinteressant, forutsigbar og kjedelig.

Dessverre har imidlertid lokalpolitikere en lei tendens til å lulle seg inn i for mye prat, uvesentligheter, "alt henger sammen med alt"-fraser og til tider endeløs tåkeprat og utydelighet. Det virker som de ikke helt vet hva de vil med budskapet, eller har bestemt seg for for å stå på sitt - at det er bedre å forandre journalistikken enn seg selv. Dermed blir de like kjedelige som de som har en hærskare av medierådgivere bak seg. De vil verken klare å stikke seg ut eller frem.

Sant eller usant

Lurer du også på hvor Høyre-Erna har det fra at “én av fem barn går ut av norsk skole uten å kunne lese og skrive”?

Eller hvordan barne- og familieminister Anniken Huitfeldt (Ap) kan slå fast at “land med private skoler har lavere kunnskapsnivå enn Norge”.

Begge deler er nemlig misvisende eller feil, enten avdekket av frustrerte skoleforskere eller testet i smarte “faktasjekker”, som den til Bergens Tidende.

– Dårlig tid, unnskylder Erna Solberg seg. Er det et sted Høyre har troverdighet så er det jo i skolepolitikken. Men selv med både god tid og plass, viser seg at påstanden fra Solberg bare delvis holder mål.

Fakta er at 22 prosent av 15-åringene antakelig vil få problemer i videre utdanning og yrkesliv uten spesiell oppfølging. Det betyr ikke at de er analfabeter. Dessuten fins det ingen forskning som sier noe om skriveferdighetene til norsk elever.

Erna er ikke alene. Både Jens, Kristin, Siv, Lars, Liv Signe og Dagfinn har fått faktajuling i denne valgkampen. Og hvis det kan være noen trøst så er det ifølge eksperter på løgn helt normalt å pynte på sannheten. I snitt lyver de fleste av oss minst en til to ganger om dagen (og hvis det er plass bør jeg føye til “i samtaler som varer fire til fem minutter eller mer”). Allerede i fireårsalderen lærer vi dette.

Det vi imidlertid er dårlige til er å avsløre løgner, i alle fall de vi ikke kan sjekke med fakta. Men heller ikke det er lett og krever mye tid. Da Siv Jensen (Frp) i duell med Jens Stoltenberg (Ap) erklærte at “sykepleieren må betale nesten 2000 kroner for å komme på jobb”, ringte nok de færreste velgere Sykepleieforbundet for å sjekke om dette var sant.Det riktige skal være 1332 kroner, men pytt sann!

En overdrivelse her og en underdrivelse der – hvem bryr seg, egentlig? I morgen er det jo en ny.

Som over gjennomsnittet politisk interessert skal det mer til for å få meg til å krype sammen i politikerforakt.

I selvkritikkens navn har kanskje Erna Solberg et poeng når hun sier at hun har for dårlig tid til å utdype.Det er derfor forskere ofte vegrer seg for å uttale seg i media. Verden er komplisert, så også politikk.

Vi journalister krever korte svar, gjerne spissformulert og forenklet, noe drevne politikere og deres rådgivere er flinke til å tilpasse seg. Journalister skal alltid sjekke. Likevel må det kunne stilles krav til at det en politiker også sier holder vann. Det motsatte svekker både tilliten og troverdigheten hos velgerne.

Et lite tips hvis du uansett er usikker: Mye bruk av “æææ” og “ummm”, eller rett og slett et "vet ikke" tyder på at personen snakker sant, ifølge forskerne. En god indikator på løgn er mange skuldertrekninger og hoderistninger...

Og det er helt sant...

Den uløste Gullaug-saken vil ri de rødgrønne som en mare i Buskerud-valgkampen – særlig Ap.

Innspill i DT 26.06.09

– Vi snakker her om Buskeruds viktigste sak, proklamerte Aps toppkandidat Thorbjørn Jagland midt i stortingsvalgkampen i 2005.

Jagland og hans dream team struttet av selvtillit og skulle fikse sykehus på Gullaug bare de rødgrønne kom til makten.

Men vi vet alle at det ikke gikk helt slik.
Drammens Tidende har gått gjennom noen av de viktigste lokale valgkampsakene for fire år siden. Og av alle uavklarte saker, peker Gullaug seg spesielt ut.
nedtur. Historien om sykehusplanene på den gamle Dyno-tomten kan leses som en eneste lang nedtur – i alle fall hittil:

• Allerede ved valget i 2005 ble det sådd tvil om prosjektet da Drammen kastet seg på i dragkampen, noe som utviklet seg til en betent lokaliseringsdebatt.


• Etter at Per Olaf Lundteigen sammen med Frps Ulf Erik Knudsen avsto fra å signere Buskerud-benkens opprop om Gullaug høsten 2005 har heller ikke de rødgrønne stått samlet.


• Like før opsjonsavtalen om kjøp av tomten gikk ut i 2007, varslet styreleder Hanne Harlem at dette kunne bli både for dyrt og for risikofylt siden tomten var full av gift.


• Daværende helseminister Sylvia Brustad (Ap) sa nei til å benytte seg av opsjonsavtalen, men lovet nytt sykehus i Buskerud.

Deretter har Helse Sør-Øst og tomteeier Orica sittet i forhandlinger, noe som hittil ikke har vært resultatløst.

Betent sak.

Så betent er nå saken at tidligere optimister anser hele prosjektet som dødt.
– Gullaug er en illusjon. Politisk ubesluttsomhet har ført til at det ikke blir noe sykehus der, uttalte banksjef i Sparebanken Øst og tidligere styreleder i sykehuset Buskerud Trond Tostrup til Drammens Tidende i mai.

Heller ikke Jagland virker særlig optimistisk lenger.
– Det er noe uforklarlig her. Man sier at man vil, men så skjer det ingen ting, uttalte han til Drammens Tidende på sin siste arbeidsdag på Stortinget forrige uke.

Det er denne tvilen som Høyre og Frp kommer til å bruke for alt den er verdt i valgkampen, og som SVs Magnar Bergo og Lundteigen (Sp) forsøker å holde seg langt unna.
– Det har alltid vært motstridende interesser og syn. Det kompliserer voldsomt. Derfor har vi vært forsiktige med å ta hardt i, forklarer Bergo.
– De har rotet veldig. Jeg anser dette som en manglende vilje til å foreta et valg, noe som slår tilbake på Ap. De vet snart ikke hvilke unnskyldninger de skal bruke, mener Helleland.


Prestisje.

Lise Christoffersen (Ap), som også er med i aksjonsgruppen for Gullaug la i fjor hodet på blokken og sa at dersom Ap skulle vinne valget, var de nødt til å få på plass sykehussaken.
Det ser i så fall mørkt ut.

Sjansene for å få en løsning før valget er ørsmå skal vi tro kilder tett på prosessen.
– Jeg velger likevel å håpe, sier Christoffersen 80 dager før valget.
Velgerne ser imidlertid ingen grunn til å straffe partiet.

På Drammens Tidendes siste meningsmåling i juni fikk partiet en oppslutning på hele 36 prosent, noe som er en liten oppgang siden valget i 2005 (0,1 prosentpoeng).
Likevel ligger det enorm politisk prestisje i Gullaug-saken, både fordi den i lang tid har vært en viktig sak for folk i fylket og fordi garantiene har vært så klare, særlig fra Ap.


Garantist.

Mens Jagland har mistet motet, jobber nå mannen som overtok arvesølvet på høygir for å motbevise det alle tenker, nemlig at Gullaug er dødt.
– Det blir sykehus på Gullaug. Det er Ap den fremste garantisten for, sier Martin Kolberg, som i slike sammenhenger snakker i sakte tempo.

Ap-ere mener å se en ny giv etter at Bjarne Håkon Hanssen overtok som helseminister.
Likevel står og faller resultatet på forhandlingene, som etter ett og et halvt år ikke har kommet lenger enn til å skrive utkast til avtaler - den siste i rekken kom fra Helse Sør-Øst denne uken.
– Dette er et viktig konkret skritt mot en løsning og viser at alle spekulasjonene om at Ap ikke gjør det vi kan er ubegrunnet, sier Kolberg, som i mangel på mer håndfast materiale griper fatt i de halmstråene som fins.

Det eneste som virkelig kan snu Gullaug-nedturen til en opptur er at avtalen signeres og tomten kjøpes. Det vet også Kolberg.

Inntil da kommer saken til å virke som politisk kløpulver mot Ap - og det kan bli riktig så ubehagelig nå når valgkampen nærmer seg.