Kall det gjerne hype, men det har slått meg at med fokuset rundt de sosiale mediene så ser vi kanskje en slags gjenoppliving av 70-tallsfeministenes slagord om at det personlige er politisk.
Særlig med de mulighetene som er der for politikere som er sugne på stortingsplass.
På et seminar om sosiale medier jeg var på i dag, antydet Obamas sosiale media-guru Jodi Williams at bevegelsen hun var med på å skape ikke ville blitt den samme suksessen, hadde det ikke vært for nettopp personen Barack Obama. Hun hadde et winner-case - som passet perfekt for et verktøy som nettopp legger vekt på å fremme det personlige - og å skape identitet. For henne var jobben bare å linke en mengde nettverk av folk sammen for dermed å skape entusiasme, engasjement og commitment. Voila!
Her hjemme har Oslo Aps Hadia Tajik fått mye oppmerksomhet fordi hun legger ut youbube-videoer av seg selv. Der forteller hun om oppveksten sin som innvandrerjente på et lite sted i Rogaland og om hvordan Oslo forandret henne.
"Søt historie - bevares," er omkvedet fra gubbene i salen, og sikkert de i hennes eget parti. For vil det virke? Det er jo bare form - lite innhold? Og her i Norge jobber man jo først og fremst for partiet - ikke seg selv - eller?
På 60- og 70-tallet drev mødrene våre kvinnefrigjøring og bevisstgjøring gjennom å bringe frem personlige historier. En del av kampen var å fastslå at det personlige er politisk.
Det er ikke like lett å spore den samme aktivismen fra 70-tallet hos Tajik, men det hun faktisk driver med, men som ingen har vært så opptatt av, er at hun på en ganske effektiv måte forteller politiske budskap gjennom sine personlige historier (noe hun også har gjort før da hun i 2001 var redaktør for boken Svart på hvitt). Obama, om enn i en litt annen målestokk, forteller om sine drømmer om "Change". På samme måte forteller Tajik om fordommer, engasjement, læring, endring og håp. Alt med et politisk bakteppe - fortalt på en litt annen måte.
Selv svarte hun at det er fordi hun har bakgrunn som journalist at Ap valgte å gjøre dette youtube-eksperimentet med henne.
Resten av de håpefulle i Ap må stort sett greie seg selv - på twitter, på stand, facebook, blogg eller husbesøk.
Jeg tror at personene uansett kommer til å bli viktigere i årets valgkamp. Spørsmålet er hvordan det evt. skjer på bekostning av vårt forhold til partiene? I USA er det personene som er i fokus. I Norge har det hittil ikke vært slik, men kanskje vi vil se en endring - i og med de sosiale mediekanalene?
Martin Kolberg er ikke på youtube, og han humrer når jeg spør om han har twitterambisjoner.
Han trenger jo strengt tatt ikke - han har sikker plass, og jobber først og fremst for partiet - og rødgrønt flertall.
For mange blir kanskje dette personifiseringsgreiene for damete?
Men er det noe jeg virkelig ville sett på youtube, så er det for eksempel Martin Kolbergs tale under middagen på Aps landsmøte: Martin Kolberg som selvironisk og selvoppnevnt "tørrpinn".
- Det er sånn jeg egentlig er, skjønner du, kunne han røpe etterpå.
Ja, så show us, Martin - don't just tell!
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Personene og internett kommer til å bli viktigere i årets valgkamp. Men fortsatt er det partiene, politikken og tradisjonelle medier som vil være avgjørende. Min observasjon er at en del nok snarere overvurderer enn undervurderer viktigheten av nettet.
SvarSlett