Arbeiderpartiet i tidsklemma

Dette er et innspill som var på trykk i Drammens Tidende 26. november i forbindelse med budsjettdebatten to år før neste lokalvalg, der Ap har varslet at de skal farge byen rød.

Tirsdag 24. november ble Arbeiderpartiets budsjettforslag forbigått i stillhet. Ingen bombe det, akkurat. Men tenk deg at du som småstresset småbarnsmor steller i stand til barnebursdag og det hele ender med at ungene begynner å hånle av First Price-pølsene på bordet og spør nådeløst: "Har dere ikke tapas?!"

De siste seks årene har vært et sammenhengende mareritt for Ap i Drammen. De sier de skal farge byen rød etter valget i 2011. Men tror de på det selv?

I 2007 tapte Ap valget slik de gjorde med Tore E. Hansen fire år før. Partiets nye håp Hilde Klæboe kom skjevt ut allerede fra dag én, med innvandrerkupp og valgfusksak. Bystyregruppen fremstår som så svak og fragmentert at selv høyresiden etterlyser tøffere motstand. Det er i det hele tatt vanskelig å få tak på hva Ap vil som ikke Høyre og Co. allere gjør. Ap sliter med å spa frem en helhetlig politikk med konkrete, alternative løsninger. At SV forsøker å sette en rødgrønn dagsorden er til liten nytte så lenge Ap ligger brakk.

Som unger flest kunne kanskje Ap også trenge en "mor" som var mer hjemme. Men Klæboe må presse inn gruppeledervervet på fritiden, stikk motsatt av partitoppene på høyresiden. - Det er også vanskelig å drive opposisjonspolitikk når ikke engang Høyre og Frp driver høyrepolitikk, klager leder i Drammen Ap Torgeir Micaelsen, og har et poeng. Høyre lener seg ofte til sentrum, til tross for at partiet kunne styrt AS Drammen med Frp alene. Da blir plassen mindre for et Ap som nekter å bevege seg i retning SV.

Et vel så stort problem er populariteten til ordfører Tore Opdal Hansen. Gateverdien hans er nå på nivå med forgjengeren Lise Christoffersen (Ap). Dermed må Ap ta noen reale grep selv, noe som begynner å haste.

I partiet tror man at 37 prosent oppslutning ved stortingsvalget også kan sikre lokalvalgseier om to år. Men Hilde er ikke Jens, her fins intet Soria Moria-fellesskap, LO er fraværende som aktiv heiagjeng og det er lite å hente i et sentrum som stadig skrumper inn.

Noen mener at Klæboe må byttes ut. Men hvem skal erstatte henne? De som håper at Torgeir Micaelsen skal tre ned fra Stortinget eller at Lise Christoffersen skal gjøre comeback, får neppe ønsket sitt innfridd. Men persondebatten må de ta. Blant annet må Ap bestemme seg om de skal begrense mangfoldet på nominasjonslisten for å unngå lignende kupp som i 2007. Talentene som rød ut den gang, kan være sultne igjen.

Det kan hende at også velgerne er sultne på et rødgrønt styre om to år. Ap og SV må i så fall bli enige om en felles politisk plassform inspirert av Soria Moria. Men også KrF, Bylista og Venstre må bli bedt. Dette har skjedd før, med hell. Spørsmålet er bare hva Klæboe vil servere selskapet: tapas eller billig-pølser?

Rådgiverfri sone

I valgkampens etterdønninger er det igjen klart for å stirre kritisk på politikernes innerste rådgiverkrets - hærskaren av profesjonelle mediedrillere som får oss til å lure på hvem det egentlig er som egentlig mener det Erna, Siv, Jens eller Raymond i klartekst sier.

For bildet av rørleggeren fra Grorudalen, Aps egen partisekretær Raymond Johansen falmer ganske dramatisk når man får "avslørt" at det faktisk står fem pågående rådgivere bak hans opptreden i en skarve TV-debatt.

Dette er slik jeg antar hverdagen er for mange riksjournalister.

For oss som jobber noen hakk mer lokalt, fortoner den politiske hverdagen seg ganske annerledes.

Ikke en rådgiver i sikte, ikke så mye som en mediestrategi, eller i verste fall - en klar mening eller konflikt (tverrpolitisk enighet - pføy!).

Egentlig burde dette være grunnlag for bra politisk journalistikk - og det er det også ofte - fordi det gir ekte mennesker, meninger rett fra levra, overraskende vendinger, klare konfliktlinjer, lange argumentasjonsrekker og ny innsikt - det vi journalister lever av (lik det eller ei).

Disse gode intervjuobjektene har imidlertid en viss erfaring og kunnskap om media. De kombinerer det beste fra to verdener (slik eksempelvis Sponheim gjør): Personlig ekthet og engasjement i bunn, men med en bevissthet rundt hva de vil med budskapet. Det er kanskje derfor mange av dem rykker oppover i det politiske hierarkiet, som f.eks. Torgeir Micaelsen (Ap) og Lavrans Kierulf (Frp), for å nevne noen lokale/semilokale. Vi får bare håpe de ikke lar seg forme for mye når de blir sugd videre inn i hvert sitt partis mediemaskineri. Det er fort gjort å bli for forsiktig og dermed uinteressant, forutsigbar og kjedelig.

Dessverre har imidlertid lokalpolitikere en lei tendens til å lulle seg inn i for mye prat, uvesentligheter, "alt henger sammen med alt"-fraser og til tider endeløs tåkeprat og utydelighet. Det virker som de ikke helt vet hva de vil med budskapet, eller har bestemt seg for for å stå på sitt - at det er bedre å forandre journalistikken enn seg selv. Dermed blir de like kjedelige som de som har en hærskare av medierådgivere bak seg. De vil verken klare å stikke seg ut eller frem.

Sant eller usant

Lurer du også på hvor Høyre-Erna har det fra at “én av fem barn går ut av norsk skole uten å kunne lese og skrive”?

Eller hvordan barne- og familieminister Anniken Huitfeldt (Ap) kan slå fast at “land med private skoler har lavere kunnskapsnivå enn Norge”.

Begge deler er nemlig misvisende eller feil, enten avdekket av frustrerte skoleforskere eller testet i smarte “faktasjekker”, som den til Bergens Tidende.

– Dårlig tid, unnskylder Erna Solberg seg. Er det et sted Høyre har troverdighet så er det jo i skolepolitikken. Men selv med både god tid og plass, viser seg at påstanden fra Solberg bare delvis holder mål.

Fakta er at 22 prosent av 15-åringene antakelig vil få problemer i videre utdanning og yrkesliv uten spesiell oppfølging. Det betyr ikke at de er analfabeter. Dessuten fins det ingen forskning som sier noe om skriveferdighetene til norsk elever.

Erna er ikke alene. Både Jens, Kristin, Siv, Lars, Liv Signe og Dagfinn har fått faktajuling i denne valgkampen. Og hvis det kan være noen trøst så er det ifølge eksperter på løgn helt normalt å pynte på sannheten. I snitt lyver de fleste av oss minst en til to ganger om dagen (og hvis det er plass bør jeg føye til “i samtaler som varer fire til fem minutter eller mer”). Allerede i fireårsalderen lærer vi dette.

Det vi imidlertid er dårlige til er å avsløre løgner, i alle fall de vi ikke kan sjekke med fakta. Men heller ikke det er lett og krever mye tid. Da Siv Jensen (Frp) i duell med Jens Stoltenberg (Ap) erklærte at “sykepleieren må betale nesten 2000 kroner for å komme på jobb”, ringte nok de færreste velgere Sykepleieforbundet for å sjekke om dette var sant.Det riktige skal være 1332 kroner, men pytt sann!

En overdrivelse her og en underdrivelse der – hvem bryr seg, egentlig? I morgen er det jo en ny.

Som over gjennomsnittet politisk interessert skal det mer til for å få meg til å krype sammen i politikerforakt.

I selvkritikkens navn har kanskje Erna Solberg et poeng når hun sier at hun har for dårlig tid til å utdype.Det er derfor forskere ofte vegrer seg for å uttale seg i media. Verden er komplisert, så også politikk.

Vi journalister krever korte svar, gjerne spissformulert og forenklet, noe drevne politikere og deres rådgivere er flinke til å tilpasse seg. Journalister skal alltid sjekke. Likevel må det kunne stilles krav til at det en politiker også sier holder vann. Det motsatte svekker både tilliten og troverdigheten hos velgerne.

Et lite tips hvis du uansett er usikker: Mye bruk av “æææ” og “ummm”, eller rett og slett et "vet ikke" tyder på at personen snakker sant, ifølge forskerne. En god indikator på løgn er mange skuldertrekninger og hoderistninger...

Og det er helt sant...

Den uløste Gullaug-saken vil ri de rødgrønne som en mare i Buskerud-valgkampen – særlig Ap.

Innspill i DT 26.06.09

– Vi snakker her om Buskeruds viktigste sak, proklamerte Aps toppkandidat Thorbjørn Jagland midt i stortingsvalgkampen i 2005.

Jagland og hans dream team struttet av selvtillit og skulle fikse sykehus på Gullaug bare de rødgrønne kom til makten.

Men vi vet alle at det ikke gikk helt slik.
Drammens Tidende har gått gjennom noen av de viktigste lokale valgkampsakene for fire år siden. Og av alle uavklarte saker, peker Gullaug seg spesielt ut.
nedtur. Historien om sykehusplanene på den gamle Dyno-tomten kan leses som en eneste lang nedtur – i alle fall hittil:

• Allerede ved valget i 2005 ble det sådd tvil om prosjektet da Drammen kastet seg på i dragkampen, noe som utviklet seg til en betent lokaliseringsdebatt.


• Etter at Per Olaf Lundteigen sammen med Frps Ulf Erik Knudsen avsto fra å signere Buskerud-benkens opprop om Gullaug høsten 2005 har heller ikke de rødgrønne stått samlet.


• Like før opsjonsavtalen om kjøp av tomten gikk ut i 2007, varslet styreleder Hanne Harlem at dette kunne bli både for dyrt og for risikofylt siden tomten var full av gift.


• Daværende helseminister Sylvia Brustad (Ap) sa nei til å benytte seg av opsjonsavtalen, men lovet nytt sykehus i Buskerud.

Deretter har Helse Sør-Øst og tomteeier Orica sittet i forhandlinger, noe som hittil ikke har vært resultatløst.

Betent sak.

Så betent er nå saken at tidligere optimister anser hele prosjektet som dødt.
– Gullaug er en illusjon. Politisk ubesluttsomhet har ført til at det ikke blir noe sykehus der, uttalte banksjef i Sparebanken Øst og tidligere styreleder i sykehuset Buskerud Trond Tostrup til Drammens Tidende i mai.

Heller ikke Jagland virker særlig optimistisk lenger.
– Det er noe uforklarlig her. Man sier at man vil, men så skjer det ingen ting, uttalte han til Drammens Tidende på sin siste arbeidsdag på Stortinget forrige uke.

Det er denne tvilen som Høyre og Frp kommer til å bruke for alt den er verdt i valgkampen, og som SVs Magnar Bergo og Lundteigen (Sp) forsøker å holde seg langt unna.
– Det har alltid vært motstridende interesser og syn. Det kompliserer voldsomt. Derfor har vi vært forsiktige med å ta hardt i, forklarer Bergo.
– De har rotet veldig. Jeg anser dette som en manglende vilje til å foreta et valg, noe som slår tilbake på Ap. De vet snart ikke hvilke unnskyldninger de skal bruke, mener Helleland.


Prestisje.

Lise Christoffersen (Ap), som også er med i aksjonsgruppen for Gullaug la i fjor hodet på blokken og sa at dersom Ap skulle vinne valget, var de nødt til å få på plass sykehussaken.
Det ser i så fall mørkt ut.

Sjansene for å få en løsning før valget er ørsmå skal vi tro kilder tett på prosessen.
– Jeg velger likevel å håpe, sier Christoffersen 80 dager før valget.
Velgerne ser imidlertid ingen grunn til å straffe partiet.

På Drammens Tidendes siste meningsmåling i juni fikk partiet en oppslutning på hele 36 prosent, noe som er en liten oppgang siden valget i 2005 (0,1 prosentpoeng).
Likevel ligger det enorm politisk prestisje i Gullaug-saken, både fordi den i lang tid har vært en viktig sak for folk i fylket og fordi garantiene har vært så klare, særlig fra Ap.


Garantist.

Mens Jagland har mistet motet, jobber nå mannen som overtok arvesølvet på høygir for å motbevise det alle tenker, nemlig at Gullaug er dødt.
– Det blir sykehus på Gullaug. Det er Ap den fremste garantisten for, sier Martin Kolberg, som i slike sammenhenger snakker i sakte tempo.

Ap-ere mener å se en ny giv etter at Bjarne Håkon Hanssen overtok som helseminister.
Likevel står og faller resultatet på forhandlingene, som etter ett og et halvt år ikke har kommet lenger enn til å skrive utkast til avtaler - den siste i rekken kom fra Helse Sør-Øst denne uken.
– Dette er et viktig konkret skritt mot en løsning og viser at alle spekulasjonene om at Ap ikke gjør det vi kan er ubegrunnet, sier Kolberg, som i mangel på mer håndfast materiale griper fatt i de halmstråene som fins.

Det eneste som virkelig kan snu Gullaug-nedturen til en opptur er at avtalen signeres og tomten kjøpes. Det vet også Kolberg.

Inntil da kommer saken til å virke som politisk kløpulver mot Ap - og det kan bli riktig så ubehagelig nå når valgkampen nærmer seg.

Tenåringer får det som regel som de vil

Jeg må innrømme at jeg liker å lytte til andres samtaler - noe som er særlig morsomt når man er innesperret på et tog i flere timer.

Sist jeg gjorde det var på vei hjem fra fjellet etter nesten to ukers herlig simple living i Sjodalen i Jotunheimen.

Mens jeg tok et vemodig farvel til romantikken ved det å kunne stå og vaske opp mens "Sånn er livet" pludrer fra 80-tallsradioen, se barna klatre i trær og være med å bestige 2000-topper, viste andre fingeren og blåste et lettelsens fuck off til både kuer, geiter og lafta seterbuer.

Allerede på perrongen legger jeg merke til dem: En brunbarket og tilsynelatende blid og fornøyd far sammen med sine to emo-barn: En gutt og en jente. Hun står og røyker demonstrativt. Far later som ingen ting.

Det er jenta som skal med toget. Hun vil hjem - hjem til Oslo for faen!

Forklaringen på hvordan det har skjedd får jeg når jeg tilfeldigvis slår meg ned ved siden av jenta på toget. Hun bruker nemlig tiden til å oppdatere sine venninner om hvilken jævlig ferie hun har hatt.

- Pappa sa jeg kunne dra hjem hvis jeg skaffet 300 kroner, så jeg ringte mamma og spurte om å få det, og det fikk jeg. Men det var lissom ikke bra nok for pappa. Han mente jeg skulle jobbe for pengene. Hallo! Tror du jeg ga meg på det, eller?! Jeg har krangla med broren min i hele ferien.

Jeg tenker på den smilende og spøkefulle pappaen på stasjonen, på den kule broren, og på røyken.

- Vet ikke foreldrene dine at du røyker?! Wow. Pappa nektet en stund å kjøpe røyk til meg, men nå gjør han det, fortsetter jenta mens hun tygger på en tyggis. Hun legger ut om røyksuget som stiger for hver kilometer.

- Herreguuud. Jeg skulle ønske at røykekupeene kom tilbake, sukker hun oppgitt.

Javel...

- Endelig noen hus! Hvor er det fest i kveld? Skal vi møtes på x?

Stemmen hennes er full av forventninger, og hun lover seg selv og venninnene at neste år blir det ikke fjellferie. Aldri aldri aldri!

Og slik fortsetter det.

Jeg har skjønt poenget. Jeg konser om boka mi. Men jeg må innrømme at jeg og syns det skal bli litt deilig å komme tilbake til sivilisasjonen jeg og, at det blir fint å komme tilbake på jobb og møte folk og være alene noen dager.

Heldigvis kan jeg bestemme det selv.

Personifisert valgkamp - et feministisk grep/knep?

Kall det gjerne hype, men det har slått meg at med fokuset rundt de sosiale mediene så ser vi kanskje en slags gjenoppliving av 70-tallsfeministenes slagord om at det personlige er politisk.

Særlig med de mulighetene som er der for politikere som er sugne på stortingsplass.

På et seminar om sosiale medier jeg var på i dag, antydet Obamas sosiale media-guru Jodi Williams at bevegelsen hun var med på å skape ikke ville blitt den samme suksessen, hadde det ikke vært for nettopp personen Barack Obama. Hun hadde et winner-case - som passet perfekt for et verktøy som nettopp legger vekt på å fremme det personlige - og å skape identitet. For henne var jobben bare å linke en mengde nettverk av folk sammen for dermed å skape entusiasme, engasjement og commitment. Voila!

Her hjemme har Oslo Aps Hadia Tajik fått mye oppmerksomhet fordi hun legger ut youbube-videoer av seg selv. Der forteller hun om oppveksten sin som innvandrerjente på et lite sted i Rogaland og om hvordan Oslo forandret henne.

"Søt historie - bevares," er omkvedet fra gubbene i salen, og sikkert de i hennes eget parti. For vil det virke? Det er jo bare form - lite innhold? Og her i Norge jobber man jo først og fremst for partiet - ikke seg selv - eller?

På 60- og 70-tallet drev mødrene våre kvinnefrigjøring og bevisstgjøring gjennom å bringe frem personlige historier. En del av kampen var å fastslå at det personlige er politisk.

Det er ikke like lett å spore den samme aktivismen fra 70-tallet hos Tajik, men det hun faktisk driver med, men som ingen har vært så opptatt av, er at hun på en ganske effektiv måte forteller politiske budskap gjennom sine personlige historier (noe hun også har gjort før da hun i 2001 var redaktør for boken Svart på hvitt). Obama, om enn i en litt annen målestokk, forteller om sine drømmer om "Change". På samme måte forteller Tajik om fordommer, engasjement, læring, endring og håp. Alt med et politisk bakteppe - fortalt på en litt annen måte.

Selv svarte hun at det er fordi hun har bakgrunn som journalist at Ap valgte å gjøre dette youtube-eksperimentet med henne.

Resten av de håpefulle i Ap må stort sett greie seg selv - på twitter, på stand, facebook, blogg eller husbesøk.

Jeg tror at personene uansett kommer til å bli viktigere i årets valgkamp. Spørsmålet er hvordan det evt. skjer på bekostning av vårt forhold til partiene? I USA er det personene som er i fokus. I Norge har det hittil ikke vært slik, men kanskje vi vil se en endring - i og med de sosiale mediekanalene?

Martin Kolberg er ikke på youtube, og han humrer når jeg spør om han har twitterambisjoner.
Han trenger jo strengt tatt ikke - han har sikker plass, og jobber først og fremst for partiet - og rødgrønt flertall.

For mange blir kanskje dette personifiseringsgreiene for damete?

Men er det noe jeg virkelig ville sett på youtube, så er det for eksempel Martin Kolbergs tale under middagen på Aps landsmøte: Martin Kolberg som selvironisk og selvoppnevnt "tørrpinn".

- Det er sånn jeg egentlig er, skjønner du, kunne han røpe etterpå.

Ja, så show us, Martin - don't just tell!